I forskjellige sammenhenger skiller kroppen ut interessante kjemiske forbindelser med navn som slutter på -in. Adrenalin, histamin, dopamin og endorfin. Sistnevnte kalles gjerne for lykkehormonet. Men hva kan egentlig skje når du trener i lykkerus? Jeg fikk nylig gleden av å oppdage dette.
Hvorvidt det var endorfin og/eller en noe annet morsomt som kroppen skiller ut som påvirket meg skal jeg ikke si. Jeg hadde en skikkelig lykkerus, og fikk ikke sove. Når jeg ligger lenge uten å få sove blir jeg etterhvert urolig, og må gjøre noe med “problemet”. Derfor endte jeg opp på en tur nede på sykkelrulla. Ved en tilfeldighet hadde jeg vært inne på Strava tidligere på dagen, og sett at jeg i et svakt øyeblikk hadde satt meg et mål om å kutte tiden på et segment fra rett over timen til 58 minutter. Jeg hadde ikke noen andre planer, så da kunne jeg jo sykle den og se om jeg hadde blitt noe bedre.
Starten på løypa er i utforbakke, og som alltid er det bare snakk om å få fart på beina, komme igang og få flyten. Det går fort nedover bakkene, men det gjør det alltid. Jeg tenker ikke noe over det før jeg kommer ut på flata (dvs slakt oppover) og ser at jeg jeg holder et tempo som er greit over det jeg holdt når jeg perset forrige gang. Hvor lenge det kan holde aner jeg ikke. Tiden går, og det går stadig slakt oppover. Det er kommer et par kneiker (de proffe merker sikkert ikke disse i det hele tatt), men likevel holder gjennomsnittsfarten seg godt. Vel, ikke bare gjennomsnittsfarten. Jeg ligger faktisk på det jevne, i slak oppover, med en fart som er godt over snittet når jeg perset. Kneikene gjør minimalt med dette.
Om dette stemmer rent medisinsk skal jeg ikke si, men det jeg føler skjer nå er at jeg fra før har en lykkerus, så kommer en slags “runenrs high” og legger seg oppå denne, samtidig som jeg får positive tilbakemeldinger fra BigRingVR (dataprogrammet jeg sykler i) på at dette går bra. En slags tredobbelt lykkerus, alt går min vei. Jeg kan pushe meg selv. Ca halvveis får jeg en tanke om at jeg kan dette hvis jeg vil, jeg kan holde denne farten inn til mål.
Jeg motstår lenge fristelsen til å stå og trå i brakkene, men holder heller jevnt trøkk gjennom økta, helt til siste bakken der jeg drar på opp mot mål. Resultat: 56 minutter. Jeg perset med å kutte nesten 7% av på tiden. Trening i lykkerus kan absolutt anbefales!
Nå hører det med til historien, jeg var seriøst støl i rompa dagen etterpå.
frasofatilmaraton 