Er ultraløping usunt?

Forskere går ut med at ultraløping er en trend, og at denne ikke er sunn. En viss låt av Øystein Sunde ligger å lurer i bakhodet mitt. Det hevdes at det er ganske tydelige tegn, og at det samme har blitt vist i tidligere studier. Vel, det fine med statistikk er at du kan få den til å si akkurat hva du vil, så om du vil at ultraløping skal være usunt, ja så er det det. La meg i den sammenheng få minne om at det å ligge feit på sofaen og dytte innpå gatekjøkkenmat, potetgull og cola, med overvekt, diabetes og høyt blodtrykk, vel det er ikke helt bra det heller. Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at det er langt verre.

Så, la oss se hva forskningen fra Boston Marathon i 2006 sier. Jeg henter informasjon fra http://www.healio.com/cardiology/chd-prevention/news/print/cardiology-today/%7B89a9c804-32d8-4920-b97f-16c8cf4c6702%7D/some-boston-marathon-runners-had-evidence-of-cardiac-injury-post-race, som jeg håper er en noenlunde seriøs kilde.

“Also, athletes who trained less than 35 miles a week had increased pulmonary pressures, right ventricular dysfunction, myocyte injury, and stress when the researchers compared them with runners who trained more than 45 miles a week.”

Nå, dette er intressant. Blant amatører som gjennomførte Boston Marathon så var blodtrykket i lungepulsåren, graden av dysfunksjon på hjerteklaffer og stressnivå mindre for deltakere som løp mer ca 70 km per uke, enn for deltakere som løp under ca 55 km per uke. Jeg vil anta at dette gjelder også om du løper under 55 km per uke, men har tilsvarende mer av annen utholdenhetstrening, som f eks sykling og svømming.

Det sies også i klare ordelag at treningen mot en maraton helt klart gir en positiv helsegevinst, men at det er selvet løpet som kan utgjøre en risiko. Rådet som blir gitt er ganske enkelt: Tren godt (og nok) før konkurranse, og sjekk hjertet for dysfunksjon. Så, istedenfor å gå bombastisk ut å si at ultraløping er usunt, så kunne avisene isteden ha rådet til å ta en belastnings-EKG for å sjekke om det er tegn til hjerteproblemer. Det hadde vært mye bedre, men selvfølgelig en mye dårligere overskrift.

For egen del: Jeg føler meg sikker på at jeg trener tilstrekkelig per uke til at hjertet er sunt og godt og tåler belastning og jeg har tatt belastnings-EKG (og kommer etter hvert til å ta det igjen). Sist men ikke minst er jeg kjempefornøyd med å løpe 15 minutter raskere på EcoTrail i Oslo, og gleder meg til 60 km i naturen mellom Sjusjøen og Lillehammer om snaue tre uker.

Tren godt, og ha et sunt hjerte.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

If nothing can og wrong, something will!

Hvem har vel ikke hørt dette før? La denne blogposten være et eksempel på at jeg ikke alltid oppnår mine mål. Noen ganger går det dritt, uten at det grunn til å deppe av den grunn. Ny situasjon, nye muligheter.

På forsommeren var optimismen på topp. Jeg begynte såvidt med svømming i åpent vann. Første gangen var ikke noen høydare, men det gikk. Andre gang gikk bedre, og jeg følte at jeg var på gli, så kom sommerferien:

Brennmaneter. Skumle små beist. Siden jeg er allergisk, så vil jeg helst slippe å finne ut om jeg reagerer på dem eller ikke, og evt hvordan. Første uke i sommerferien ble seriøst avkortet med tanke på svømming, det ble én økt i 3. Stampen i Kristiansand, her fikk jeg rett nok prøvd meg litt, men jeg kjente helt klart at frykten ikke på noen måte var overvunnet.

Fjellvann. Trenger jeg si mer? Det var bikkjekaldt. Men, det gikk strengt tatt greit nok, hadde det ikke vært for andre omstendigheter.

Svømmebriller som lekker. Jeg kjøpte meg noen Arena Viper, som jeg likte VELDIG godt, og har brukt de i et par måneder. Så begynner den høyre å lekke vann. Jeg aner ikke hvorfor, for jeg har ikke funnet noe hull. Men, jeg klarer ikke å svømme (annet enn Tarzan) uten svømmebriller, ergo gikk svømmetreningen ad undas, bokstavelig talt. (Sjekk gjerne hva ad undas egentlig betyr.)

Konklusjonen ble, at årets Gråtass overføres til sponse-budsjettet, og jeg velger å se fremover. Det BLIR mer svømming i åpent vann, det BLIR en triatlon, og jeg SKAL … meg klarer dette. Se fremover, tenk positivt, og vær glad for at jeg i hvert fall fikk svømme 400m sammenhengende, i utebadet (50m-basseng) i Drammensbadet i dag.

Ha en fin helg.

 

Posted in Svømming | Leave a comment

You know you’re a … ultra runner?

Hvor ofte ser vi ikke disse florere på facebook? Du vet du er en… Vel, i går hadde jeg en skikkelig ahaopplevelse. Jeg dro hjemmefra tidlig på morgenen, riktignok ikke så tidlig som planlagt men fortsatt før mange har stått opp en søndags morgen. Turen gikk til Digerhaug, for en løpetur på på Skrim. Målet var Styggemann, og jeg trodde jeg kunne nå opp dit på et par timers tid, og kanskje bruke litt kortere tid ned. Så feil gikk det an å ta.

På veien oppover til Digerhaug legger jeg merke til at det er stor vannføring i elva/bekken, men tenker ikke noe videre over det. Jeg kjører opp, parkerer og legger i vei innover. Det blir snart klart at jeg kommer til å bli våt på beina. Ikke at jeg var overrasket over det, men jeg ble overrasket over hvor mye myr og gjørme det var, langt mer enn det så ut til på turkartet. Etter nesten to timer nærmet jeg meg Styggemann, det var «bare» bakken opp igjen. Vått som det var, og med sleipe sko var det bare å ta det med ro og være forsiktig oppover. Tiden gikk, og etter to og en halv time var jeg på toppen av Styggemann.

Returen var som den måtte være, bratt ned føst, og så var det myr, myr og atter myr. Tiden gikk, og etter fem timer og ti minutter var jeg tilbake til bilen, langt over det jeg hadde regnet med. Du vet du er blitt en ultraløper når en fem timers løpetur, for det meste i sone 2 (Olympiatoppen) er helt greit, og du egentlig ikke er spesielt sliten i beina.

Med andre ord, det ble en fin (og våt) tur på Skrim.

Posted in Langtur, Trening | Leave a comment

EcoTrail, pulssoner og sånn

Det er pinseaften, klokken nærmer seg tolv, og jeg er bemerkelsesverdig rolig. Pulsklokken viser en puls på rundt 80 det jeg står i startområdet på Holmenkollen. Det er et godt stykke over hvilepuls, men fortsatt relativt lavt. Jeg er rolig, selv om jeg skal ut på en 45 km løpetur i ukjent terreng, med målsetning om å komme i mål på under sju timer. Tidligere har jeg fullført 50 km på 8 timer og 45 minutter, men i en løype som på papiret er tøffere enn denne.

Startskuddet går, og jeg forsøker å henge meg på Nicoline og Bjørn, men det skal vise seg tøft opp bakkene mot Tryvann. Motbakke er ikke min sterkeste side, så jeg må slippe dem litt i motbakkene, men klarer å ta dem inn igjen i nedoverbakkene. Jeg følger med på pulsklokka, og den sier at jeg må få pulsen ned. Gjennomsnittspulsen ligger rett over 140, eller rundt 75%.

Når vi nærmer oss Tryvann blir det gjørmete. Noen løper med terrengsko, andre ikke. Noen løper med ullsokker, som meg, andre løper med syntetisk. Flokken med løpere samles og blir til noe som minner om “single file”, som går saktere enn jeg skulle ønske, så jeg prøver å løpe teknisk og passe gruppen i dette området, og det går. Pulsen skyter riktignok litt i været, men jeg roer ned på den andre siden. Vel oppe flater det ut, og så kommer en lang nedoverbakke. Jeg slipper beina løs, og prøver å unngå å bremse. Dette resulterer i at pulsen kommer skytende og ligger på godt over 150 (eller 80%) på vei ned fra Tryvann.

Jeg følger litt med på pulsen herfra og inn også, men ikke på langt nær like nøye. Jeg bestemmer meg for å fokusere på hvordan kroppen føles. Likvel, speningen ligger i kroppen. Det er noen faresignaler som surrer i bakhodet, pulsen ligger for høyt. Samtidig er det andre signaler som er positive. OK, jeg kjenner at beina blir brukt, men de er ikke sure. Jeg klarer å få i meg næringen jeg har med meg (Solsikkestykker med margarin og spekeskinke og Swebar Fudge Crisp). Ca hver 10 km inntar jeg et solsikkestykk og en proteinbar.

Jeg går ikke i detalj på løypa, men kan si så mye som at den var variert, og de forskjellige delene av løypa hadde hver sine utfordringer, og var krevende på sin måte. Det var to lange stigninger. Ned fra Tryvann var det lang utforbakke på grusvei, med andre ord ganske hardt underlag. Etter den andre stigningen måtte vi krysse ei myr. Ned langs Lysakerelva gikk det opp og ned på smal sti med MYE røtter, ujevnt, og klin umulig å få noe som minnet om flyt. Fra Lysaker og inn var det flatt og hardt underlag.

Vel inne i mål stopper klokken på 6 timer og 23 minutter, langt unner målet. Gjennomsnittspulsen har vært 143, altså trygt inne i sone 2. Jeg har ligget 53 minutter i sone 1, og fem og en halv time i sone 2-4, mesteparten i sone 2. Hvorfor er dette så viktig for meg? Det fokuseres mye på pulssoner, at du må holde deg i rett pulssone. Det gjorde jeg ikke i dette løpet, likevel gikk det helt fint. Jeg er ikke på noen måte utdannet innen dette, men jeg tror jeg vet hvorfor dette gikk.

Kroppen har begrenset mengde med karbohydrater (eller rettere sagt glykogen). Så lenge du klarer å unngå å gå tom for dette, så tror jeg du klarer å holde ut så lenge du ligger under terskel, det vil si at du ikke “produserer melkesyre” (egentlig bruker du melkesyre, det er avfallstoffet laktat som er problemet). På trening er det viktig å holde pulssen lavt for å trene opp kroppens evne til å få nok energi fra fettforbrenning, mens under et løp kan du faktisk ligge betydelig høyere i puls, sålenge du får nok påfyll og ikke går tom. Tror jeg. De som faktisk kan dette må gjerne kommentere hva som er rett og galt, for jeg resonnerer ut fra det jeg har kjent på kroppen.

Uansett, EcoTrail Oslo var et flott løp, og jeg er strålende fornøyd med å ha klart målet mitt med god margin. Jeg har utfordret meg selv, sprengt noen grenser (intensitet over så lang tid), og er klar for nye utfordringer. Da gjenstår det bare å rette en varm takk til alle som har bidratt til at dette ble en flott opplevelse, alt fra Jeanette/Jimmy/Kjersti som ga meg råd når jeg begynte å trene (jeg kan takke Kjersti for at jeg klarer å slippe løs i utforbakkene), til Helga, Christina, Tomas, Kjersti og alle de andre som var med på å arrangere løpet.

Posted in EcoTrail, Løp | Leave a comment

Rise and shine!

Når vekkerklokken ringer 0540, så skal jeg ærlig innrømme at lysten til å stå opp for å dra på trening ikke alltid er helt på topp. Slik var det også på morgenen i dag. Jeg var trøtt, og det hadde vært deilig å kunne ligge (minst) en time til i senga. Det er mange som sier at de tenker på målene sine. Det gjorde jeg ikke. Det eneste jeg konsentrerte meg om, var faktisk å komme meg opp og på trening.

Vel framme på Drammensbadet bar det gjennom dusjen og ut på dypet hvor det var en ledig bane, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk selskap. Oppvarmingen gikk greit, 4x50m ble unnagjort på 6 minutter, og jeg var klar for drills. Serien var som den pleier å være:

  • 200m flutter kick (brett og svømmeføtter)
  • 200m catchup (svømmeføtter, bruker beina minst mulig)
  • 200m kick on side (svømmeføtter)

Så var det hovedserien da. Planen var 400m sammenhengende, men etter 200m ble det litt kluss i banen, og jeg fikk en ufrivillig pause. Så var det bare å sette i gang igjen, og denne gangen ble det 300m. Selv om jeg ikke fikk mine 400m sammenhengende, så fikk jeg 100m ekstra i «hovedserien».

Totalt sett ble det en god dag, og det tydelig at jeg fortsatt har fremgang i bassenget. Nå gleder jeg meg til treningssamling med Drammen Triathlon Club (DTC) i helgen, med totalt 5,5 timer svømming, samt sykling og løping. Det blir en fin «kick-off» på jobbingen mot Bøsprinten i mai, hvor målet ambisiøst nok er å ikke bli sist. I hver av disiplinene er var de dårligste tidene i 2014 som følger:

  • Svøm: 23:32 (K) 22:12 (M)
  • Sykkel: 1:02:52 (K) 47:50 (M)
  • Løp: 43:21 (K) 28:48 (M)

Som enkeltøkt bør både sykkel og løp være lett match, men svømmingen er litt mer utfordrende, men jeg har trua på at jeg klarer å komme meg ned under 3 min/100m på halvolympisk i løpet av tre måneder.

Posted in Svømming, Triatlon | Leave a comment

Dagens åpenbaring

Jeg har sett lyset. Jeg har fått trua. Nei, dette er ingen religiøs åpenbaring, men beviset på at jeg faktisk kan svømme lenger. Min lengste «sammenhengende» svømmetur så langt har vært på 100m, i dag doblet jeg den, og kunne nok ha svømt enda lenger. Med dette våknet trua på at jeg faktisk kan klare 750m når vi nærmer oss sommeren, og da kom også lysten til å delta på Bøsprinten halv-olypisk 2. mai i år. Gråtassen i august bare være bankers når jeg klarte 200m i dag.

Egentlig er det litt kjedelig at Bøsprinten er akkurat den dagen, for da arrangeres også Vestfold Ultra Challenge. I år er jeg redd VUC får vike, jeg har allerede deltatt på både 27km og 50km der, jeg er sugen på nye opplevelser, og da passer Bøsprinten meg utmerket. Dessuten, hvis jeg skal delta på et (så vidt) ultraløp, så er 42,5 km i Telemarks Tøffaste et flått mål, den går av stabelen i begynnelsen av September, en måned etter Gråtassen.

Mange har skrevet før om det å sette seg mål, og jeg kan ikke være noe dårligere. Nå er det slik at svømmingen i Bøsprinten foregår i basseng, så jeg ikke klare å svømme 750m sammenhengende, men jeg vil. Og da må jeg sette meg mål, og delmål. De skal være presise, målbare og overkommelige. Vel, jeg tror i hvert fall de er overkommelige, og listen er som følger:

Uke Ukestart Lengste
3 12.01.2015 200
4 19.01.2015 250
5 26.01.2015 300
6 02.02.2015 350
7 09.02.2015 400
8 16.02.2015 450
9 23.02.2015 500
10 02.03.2015 550
11 09.03.2015 600
12 16.03.2015 650
13 23.03.2015 700
14 30.03.2015 750
15 06.04.2015 800
16 13.04.2015 900
17 20.04.2015 1000
18 27.04.2015 750 Konkurranse

Ved å følge dette skjemaet skal jeg klare å svømme 1000 meter uken før konkurranseuken, og da bør de 750 meterne i Bøsprinten gå «som en lek. Nå gjenstår bare å jobbe hardt og målrettet, så skal denne gå i boks. Vel vitende om at dersom dette går i boks, så venter nye og spennende mål.

Posted in Svømming, Triatlon | 3 Comments

Godt nytt år, og litt om Tønsbergløpet

De to siste årene har jeg avsluttet sesongen i Tønsberg, med Tønsbergløpet på nyttårsaften. Her er det en god stemning i løypa, til tross for et helt vanvittig nivå, i hvert fall på 12 km. Resultatet i fjor var 1:06:50, med en gjennomsnittpuls på 164 (litt over terskel).

Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå i år, for den siste tiden har det vært lite løping på meg, og det jeg har løpt har vært langt og/eller rolig. Noe som minner om en 12 km konkurranse har jeg ikke hatt på «så lenge jeg kan huske». Underveis føler jeg at jeg har en god flyt, og jeg ser at tempoet ligger på rundt 5:30 min/km, ikke noe fantastisk tempo, men det er tross alt vinter tenker jeg. Til slutt stopper klokka på 1:06:45. Nåvel, det var en forbedring, om bare med fem sekunder. De sekundene tok jeg i spurten på vei ned mot mål, der jeg løp fra Frode Nordheim. Han var for øvrig en av to jeg tok igjen på siste halvdel, den andre var Kenneth Reiss som klarte målet sitt: Å komme under en time og ti minutter. Selv om resultatet mitt bare var fem sekunder forbedring så var det et godt resultat, for gjennomsnittspulsen i år lå på 155, ni under 2013, og langt under terskel.

Kort fortalt: Jeg hadde egentlig mye mer å gå på. Hvorfor dette ikke ble tatt ut er jeg ikke helt sikker på, men jeg har trent mer rolig enn tidligere, så det kan rett og slett være fordi jeg ikke er vant med å presse meg mot det ytterste lenger. Dette må jeg prøve å gjøre noe med i 2015. Ikke hver gang, men i hvert fall ofte nok til å kunne få et greit resultat på «kortdistanse» (10 km) og «mellomdistanse» (halvmaraton).

Med dette ønsker jeg et riktig godt nytt år.

Posted in Løp | Leave a comment